"Vampyrlus!" - trekantdrama i sandkassa

Nei, Selma Lønning Aarø har ikke slengt seg på vampyr-trenden og skrevet ei billedbok om blodsugere. Hun har derimot skrevet ei veldig god bok om den sjalusien som kan oppstå når bestevennen din vil være venner med den  nye jenta.

Sjalusien herjer  Mimmis indre i "Vampyrlus"

Mimmi og Mattis er bestevenner, men når Astrid med de lange lyse lokkene flytter til huset deres blir det trøbbel. Mattis vil gjerne ha Astrid med i leken, men Mimmi vil ikke dele bestevennen sin med noen. Når Mimmi får høre at man må klippe av alt håret hvis man får lus kommer hun opp med en lumsk plan for å bli kvitt konkurrenten sin.

Ingen klarer å komme seg gjennom livet uten å kjenne litt på sjalusien. For Mimmi er det muligens første gang og hun reagerer instinktivt. Det er tydelig at kameraten Mattis er fasinert av Astrid. Muligens har han er liten hårfetisj også, for han har veldig lyst til å ta på og lukte på håret hennes.

Noen bøker liker jeg med ei gang jeg leser dem, og dette er ei slik bok. Hvorfor? Jeg må innrømme at jeg sympatiserer litt med Mimmi som gjør alt hun kan for at Astrid skal få lus slik at alt håret hennes må klippes av. Jeg liker også godt bøker med barn som er slemme på en morsom måte.

Det er Tiril Valeur som har laget tegningene i boka, og jeg synes hun godt får fram Mimmis følelser og første gang vi ser Astrid ser hun ut som ei skikkelig overlegen blod prinsesse-jente. Heldigvis viser det seg å ikke stemme, og det går bra til slutt.

Påskekrim for barn: LasseMajas detektivbyrå

Også barn liker å lese krim, eller detektivfortellinger, som høres litt snillere ut. Og i anledning påska vil jeg trekke fram bøkene om LasseMajas detektivbyrå.

Lasse og Maja er venner og bor i Valleby. Valleby er tilsynelatende en liten og koselig svensk by, men la deg ikke lure. Her skjer det mange forbrytelser; Pokaler blir stjålet, hunder blir kidnappet og store gull-leveranser forsvinner. Heldigvis klarer Lasse og Maja å oppklare alle sakene.

Til nå har det kommet 20 bøker om dette radarparet, og det skulle ikke forundre meg om det kommer flere. De er skrevet av Martin Widmark som har mange bøker på samvittigheten, blant annet serien om monsteragenten Nelly Rapp.

"LasseMajas" er klassisk krim med et mysterie og flere mistenkte. Detektivene nøster opp saken og finner spor, og det er ikke alle bøkene jeg har skjønt hvem som er skurken før det ble avslørt.

Har barnet først lest ei av disse bøkene så er det fare for at det blir hekta og vil lese alle. For å skåne mors og fars lommebok kan en tur på biblioteket være å anbefale.

Her kan du lese mer om bøkene og se tegninger (sida er på svensk)

"Hva liker Muskatt?"

Muskatt er en søt liten kattunge som liker en rekke ting, som å tisse i pappas tøfler og å gå på jakt etter undulaten Pelle.

Henriette Nilsens "Hva liker Muskatt?" er ei bok som øyeblikkelig ble en av mine favoritter og som har fortsatt å være det siden. Mye av grunnen til det er at den er så enkel samtidig som den viser så tydelig katters natur.

Teksten er enkel og gjentakende. Først får vi vite en ting Muskatt liker, som at hun liker å leke med mammas strikketøy. Så får vi vite en ting som noen ikke liker, som at mamma ikke er like begeistret for denne moroa med garn. Dette gir en fin rytme i teksten, og gjør at det er lett å følge med på. Henriette Nilsen har fått med seg de viktigste tingene i en ung katt liv, og enhver katteelsker vil nikke gjenkjennende og elske denne boka.

Illustrasjonene har ingen unødvendige detaljer. Når Muskatt får besøk av tante, ser vi bare tantes føtter og Muskatt som  smyger seg mot dem. Når Muskatt jakter på undulaten ser vi fugleburet og ørene og halen til Muskatt. Det eneste litt "dillete" er det  diskrete mønsteret på tapeten, som gir bildene litt ekstra liv. Muskatt er vakkert portrettert, og det er tydelig at Henriette Nilsen har kjennskap til katter og katters natur.

Hjemmebiblioteket: 3-5 år

Etterhvert kan man bli litt lei av pekebøker og småbøker. Da er det fint at barnet blir større og er klar for litt mer avanserte bøker. Men ennå vil det nok gjerne lese Ludde, Hvem er-bøkene og "Den lille larven Aldrimett".

Barn i denne aldersgruppa vil ofte kjenne seg igjen i bøkene om Lillesøster av Kari Grossmann. Lillesøster er ei jente på ca 4 år med egne og sterke meninger. Hun har en Storebror og ei Storesøster og er selv ei typisk morsom og vrien lillesøster. Bøkene om Lillesøster er det jeg kaller Temalitteratur, der hver bok tar for seg ulike aktuelle temaer, som det å gå på do ("Lillesøster skal tisse"), gå på ski ("Lillesøster går på skitur") og å gå alldeles i vranglås ("Lillesøster spiser frokost" - og det går ikke stille for seg!) Her er det masse å kjenne seg igjen i for små vriompeiser, og hvis man skal ta opp et tema, finner man det ofte i ei Lillesøster-bok.

Det blir ikke skrevet flere Lillesøster-bøker, men i stedet har Kari Grossmann begynt på en ny bokserie om en gutt som heter Malvin. Malvins foreldre bor ikke sammen, men det blir ikke gjort noe stort poeng ut av det.

De tre bøkene om Johannes Jensen er fine å bruke i denne aldersgruppa. Johannes Jensen er ei krokodille som noen ganger tviler litt på seg selv, men som har god støtte i sin kamerat Doktor Fjeld. Doktor Fjeld ordner opp når Johannes Jensen vil bli kjent med damer og når han tviler på sine evner som far. Her er det mye moro både for små og store!

Det lille spøkelset Laban er ikke nye bøker. Den første Laban-boka av Lasse og Inger Sandbert kom ut i Sverige i 1965. For noen år siden kom noen av dem ut på nytt, og de fungerer fremdeles.


Tor Åge Bringsværd er en produktiv forfatter. Mange kjenner bøkene om vennene Karsten og Petra. Dette er temabøker som tar for seg blant annet å feire Lucia, å gå på teater og å lære seg å sykle. Serien om Karsten og Petra er avsluttet. Bringsværd har begynt på en ny bokserie om Tambar, som er et troll i en trollfamilie som lever skjult blant menneskene. I disse bøkene møter vi tilogmed Seljordsormen.

Hvis du har forslag til andre bøker for tre- til femåringer, så skriv det gjerne i en kommentar!

Bøkene om Barbapapa - nostalgi for folk født på 70-tallet.

Litt nostalgi må være lov: Da bøkene om Barbapapa dukket opp igjen for noen år siden måtte jeg bare kjøpe dem, på tross av at det eneste jeg kan huske å ha lest av Barba-litteratur er en tegneserie.

Det var noe så fasinerende med Barbaene. De kunne forandre form og bli alt mulig, som en gummibåt eller et telt. De var en sammensveiset gjeng som gjorde spennende ting sammen. Jeg kan ikke huske å ha lest noe annet enn en - sannsynligvis dårlig - tegneserie. Ei bok må jeg ha lest, for jeg husker ennå skuffelsen over ei Barbapapabok fra biblioteket som var blitt utslitt og kastet. (Eller kassert, som man sier når man jobber på bibliotek)

Den aller første boka om Barbapapa. Ja, ikke førsteutgaven, da ;-)

De bøkene kom ut på nytt fikk jeg endelig bakgrunnshistoria om Barbapapa. Han vokste nemlig opp - bokstavelig talt - i hagen til en gutt ved navn Albert. De to blir venner, men på grunn av plassproblemer må han flytte til en dyrehage. I dyrehagen oppdager han at han kan forandre form og fasong, og dermed må han flytte derfra også. Alt ser temmelig dystert ut for stakkars Barbapapa, helt til han redder mange mennesker fra en brann og en mann fra å bli spist av en sulten leopard. Han blir hyllet som en helt og får flytte tilbake til Alberts hage.

I de neste tre bøkene går det slag i slag: Barbapapa finner en Barbamama, blir pappa til  sju søte barbabarn. Sammen lager de det klassiske barbahuset - laget av leire og hvert rom er ei kule. De rekker også å redde dyra fra en forurenset jordklode.

Jeg vil si at bøkene om Barbapapa er preget av å være laget på 70-tallet. De kritiserer riving av gamle bygårder og bygging av leilighetsblokker - barbafamilien trives ikke særlig i trange blokkleiligheter - og forurensing av jordkloden. Ei bok - tar for seg barneoppdragelse: hvis bråkete barn får riktige utfordringer, så blir de flinke og gode elever. Denne boka kalles "Barbapapas skole", og selv om jeg kan være enig i budskapet, synes jeg ikke boka er noe særlig bra.

Det er absolutt forskjell i kvalitet på bøkene om Barbapapa. Jeg vil anbefale de fire første: "Barbapapa", "Barbapapas reise", "Barbapapas nye hus" og "Barbapapa redder dyra". De andre bøkene ville jeg styrt unna, med unntak av "Barbapapa på arbeid", men den handler mer om forskjellige gamle yrker, og ligner mer ei fagbok.

Tegningene har jeg fått fortalt ser franske ut. Bildene har nok detaljer til å være interessante, men ikke så mange at det blir overlesset. Noen ganger får vi se tverrsnitt av hvordan hus ser ut inni, og det synes jeg er veldig artig.


Jeg kunne skrevet mye mer, men siden dette er en barnebokblogg og ikke en roman av J.K.Rowling, så stanser jeg her. Bøkene om Barbapapa er verdt å ta en titt på, enten man har nostalgiske minner fra 70-tallet, eller man er født etter den tid.

"Røverrotta"

Ei rotte ved navn Jan rir rundt og rundstjeler de andre dyrene. Ikke en matsmule får de beholde, selv mat han tror smaker vondt tar han med seg. Vil denne oppførselen straffe seg til slutt?

"Røverrotta"

"Røverrotta" er skrevet av Julia Donaldson og tegnet av Axel Scheffler, som står bak boka om Gruffalo, ei bok som er oversatt til over 30 språk og som har vunnet mange priser.Ingenting jeg har lest av Donaldson kan fullstendig måle seg med "Gruffalo", men "Røverrotta" er ikks så aller verst.

Historiens moral kan minne om "Gruffalo": et lite dyr overlister et bøllete beist. Røverrotta Jan stjeler mat fra alle, tilogmed høy fra sin egen hest,  men møter tilslutt sin over(m)and. Ei smart and lurer ham vekk fra skogen med løfter om kaker og sjokolade i ei hule i fjellet. I teksten er det en del gjentakelser man ikke skjønner før røverrotta blir lurt av ekkoet i denne hula. Jeg blir litt glad av slike detaljer.

Boka er skrevet på vers, og det fører til noen rare ord. Røverrotta Jan er for eksempel et "best" og ikke et "beist" for at det skal kunne rime på "fest". "Seig" er satt opp til å rime på "meg", så etter første gjennomlesning lærte jeg meg å uttale det "sei". Det er ikke lett å oversette dikt til barn, så alt i alt synes jeg jobben er helt greit gjort, tross små irritasjonmomenter. Jeg synes det er god driv i rytmen, og det er lett å lese boka høyt med innlevelse.

Illustrasjonene er gode, av søte dyr med uttrykksfulle ansikter og klare, gode farger.

"Røverrotta" passer både for barn i barnehagealderen, og for småskolebarn.

"Forelska" - et filosofisk blikk på kjærlighet.

Olav likte godt å plage jentene, og spesielt Simone. Simones mamma sa han kanskje gjorde det fordi han var litt forelska i Simone. Men Simone vet ikke hva det er å være forelsket, og sammen med vennene sine prøver de å finne ut av det med de kunnskapene hvert enkelt barn har.

"Forelska"

Jonas, for eksempel har hørt at forelska er å falle plask pladask ned på noen. Synne har hørt at forelska er noe med flammer. Store-Thomas mener at forelska er kjempeviktig, det er jo for tantene! Eller blir man kvalm, slapp og sjuk av å være forelska?

Her er det masse fint og underfundig både for store og små lesere. Barna i boka har alle fått med seg interessante detaljer rundt temaet, og det kan være et fint utgangspunkt for samtale hvis barnet er interessert i kjærlighet og kjæresteri.

Om tegningene kan jeg ikke si annet enn at de er vakre og de passer godt til teksten. Fargene går mye i rødt og rosa, som seg hør og bør med dette temaet, men det blir aldri sukkersøtt, heller tøft på en pen måte.

På de aller fleste måter er dette ei flott bok. Jeg har bare en invending mot den: Boka slutter som den begynner med at Olav plager Simone og hun tenker at egentlig vet de andre barna ingenting om det å være forelska. Slik blir det stående uimotsagt at når gutter plager jenter så er det fordi at de er forelska i dem - og underforstått er det da "greitt" at guttene drar litt i fletter og hetter - og det er et budskap jeg ikke ønsker å formidle hverken til egne eller andres barn. Jeg vil derfor anbefale en liten politisk korrekt "moralpreken" om hva som er greit og ikke.