"Jenta som ikke kunne slutte å gråte" - ei bok om ung sorg

"Det var en gang en jente som ikke kunne slutte å gråte." Slik begynner denne fine boka om barn og sorg.

Jenta gråter virkelig en hel masse; sokkene blir våte og potteplantene drukner. Ute pøsregner det ned på klagende kyr og vemodige sauer. Det er virkelig dystert og mens jeg leser tenker jeg at jenta kommer til å gråte seg helt fram til siste side og ut av boka.

Illustrasjonene er fine, og passer godt til teksten. Særlig liker jeg sekvensen der hun fryser fast i tårene sine om vinteren. Våren kommer og snøen smelter. Man tror at hun skal slutte å gråte, men hun fortsetter mens hun seiler avsted på smeltevannet samtidig med at tårene renner nedover kinnene. Jeg virkelig føler det i magen og hjertet mitt hvor stor sorgen hennes er, selv om jeg ikke vet hva hun er lei seg for.

"Jenta som ikke kunne slutte å gråte" tar barns følelser på alvor. Budskapet i boka er at det er lov å være lei seg, og det er lov å være lei seg ei lang stund, men at det finnes håp. Den kan passe både til barn som har opplevd en sorg, barn som har venner som sørger og til barn som bare er litt lei seg avogtil.