Ny yndlingskrokodille: "Krokodille i treet"

Noen bøker liker man bare umiddelbart. Slik var det for meg med Ragnar Aalbus bok om ei rød krokodille som sitter fast i et tre.

I "Krokodille i treet" møter vi ei lita og rød krokodille som sitter høyt oppe i et tre. Den trodde den så en ulv, og rømte høyt opp i treet, og nå klarer den ikke å klatre ned igjen.



Verdens søteste lille krokodille sitter fast i et tre. Kommer den noensinne ned igjen?

Mens den sitter der, ensom, og lurer på når de andre krokodillene vil begynne å savne den, så svikter greina, og krokodilla må klatre enda høyere opp. Der lurer det andre farer, og det ser mørkt ut for den røde krokodilla.

Ragnar Aalbus illustrasjoner er alltid en fryd, men i denne boka liker jeg dem ekstra godt. Vi ser tydelig hvor ensom krokodilla føler seg, og hvor langt ned det er, og det føles som om vi må bli i treet sammen med krokodilla til evig tid.

Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i hvordan det er å være i en stor eller liten situasjon der man ikke ser noen utvei der og da. Heldigvis kommer man seg som regel ned på beina til slutt. Kanskje er det håp for bokas hovedperson også. Eller?

"Krokodille i treet" passer for barn fra fire år og oppover, men jeg ville ikke nølt med å gi den til en første- eller en andreklassing også.

Katt kan!

"Katt kan om morgenen" og "Katt kan i parken" er to bøker om en liten katt som vil gjøre det meste selv. Dette er bøker som både foreldre og barn (og eldre søsken) kan kjenne seg igjen i.

  

 

Katt er mellom halvannet og to år med alle smårollingers mer og mindre sjarmerende egenskaper. Han griser med maten, jager ender og er høyt og lavt, og ikke minst så vil han "gjøre selv".

Dette er morsomme bøker som barna vil kjenne seg igjen i, og som foreldre kan nikke gjenkjennede til. Her får vi innblikk i Katts frihetstrang i hverdagen, både når han er ute og leker og når han får frokost.

Jeg håper det kommer flere bøker om Katt.

"Dyrenes skjønnhet" - ei billedbok om motepress

Motebladene er fulle av mer eller mindre gode råd om hvordan man blir vakker. Hva ville skjedd hvis dyrene i dyrehagen fikk tak i et slikt blad og fulgte disse rådene?

Kristin Roskifte er en av favorittene mine med alfabetbøkene "29 liv" og "28 rom og kjøkken", og nå har hun skrevet enda ei bok jeg liker veldig godt.

Elefanten i dyreparken finner et moteblad og leser til fortvilelse at rynker er noe man må kvitte seg med - "heldigvis" får elefanten også råd om å smøre ansiktet inn med dyre kremer.

Motebladet blir sendt videre, og flere av dyrene forstår at de må gjøre grep for å være vakre. Hva skal sebraen gjøre når han leser at striper på tvers er svært uheldig? Hva gjør slangen når hun innser at slangeskinn er umoderne? Og hva med flamingoen som lærer at det er på tide med en voksnere stil enn den rosa? Her må det drastiske grep til!

For voksne som leser dette er det lett å trekke paralleller til det virkelige livet, der man ofte gjør sitt beste for å passe inn: at vi kan bli like latterlige som dyrene blir i denne boka.

Boka passer for barn fra tre år og oppover -  jeg leser dem gjerne for barn i småskolealderen.

"Vampyrlus!" - trekantdrama i sandkassa

Nei, Selma Lønning Aarø har ikke slengt seg på vampyr-trenden og skrevet ei billedbok om blodsugere. Hun har derimot skrevet ei veldig god bok om den sjalusien som kan oppstå når bestevennen din vil være venner med den  nye jenta.

Sjalusien herjer  Mimmis indre i "Vampyrlus"

Mimmi og Mattis er bestevenner, men når Astrid med de lange lyse lokkene flytter til huset deres blir det trøbbel. Mattis vil gjerne ha Astrid med i leken, men Mimmi vil ikke dele bestevennen sin med noen. Når Mimmi får høre at man må klippe av alt håret hvis man får lus kommer hun opp med en lumsk plan for å bli kvitt konkurrenten sin.

Ingen klarer å komme seg gjennom livet uten å kjenne litt på sjalusien. For Mimmi er det muligens første gang og hun reagerer instinktivt. Det er tydelig at kameraten Mattis er fasinert av Astrid. Muligens har han er liten hårfetisj også, for han har veldig lyst til å ta på og lukte på håret hennes.

Noen bøker liker jeg med ei gang jeg leser dem, og dette er ei slik bok. Hvorfor? Jeg må innrømme at jeg sympatiserer litt med Mimmi som gjør alt hun kan for at Astrid skal få lus slik at alt håret hennes må klippes av. Jeg liker også godt bøker med barn som er slemme på en morsom måte.

Det er Tiril Valeur som har laget tegningene i boka, og jeg synes hun godt får fram Mimmis følelser og første gang vi ser Astrid ser hun ut som ei skikkelig overlegen blod prinsesse-jente. Heldigvis viser det seg å ikke stemme, og det går bra til slutt.

"Hva liker Muskatt?"

Muskatt er en søt liten kattunge som liker en rekke ting, som å tisse i pappas tøfler og å gå på jakt etter undulaten Pelle.

Henriette Nilsens "Hva liker Muskatt?" er ei bok som øyeblikkelig ble en av mine favoritter og som har fortsatt å være det siden. Mye av grunnen til det er at den er så enkel samtidig som den viser så tydelig katters natur.

Teksten er enkel og gjentakende. Først får vi vite en ting Muskatt liker, som at hun liker å leke med mammas strikketøy. Så får vi vite en ting som noen ikke liker, som at mamma ikke er like begeistret for denne moroa med garn. Dette gir en fin rytme i teksten, og gjør at det er lett å følge med på. Henriette Nilsen har fått med seg de viktigste tingene i en ung katt liv, og enhver katteelsker vil nikke gjenkjennende og elske denne boka.

Illustrasjonene har ingen unødvendige detaljer. Når Muskatt får besøk av tante, ser vi bare tantes føtter og Muskatt som  smyger seg mot dem. Når Muskatt jakter på undulaten ser vi fugleburet og ørene og halen til Muskatt. Det eneste litt "dillete" er det  diskrete mønsteret på tapeten, som gir bildene litt ekstra liv. Muskatt er vakkert portrettert, og det er tydelig at Henriette Nilsen har kjennskap til katter og katters natur.

Bøkene om Barbapapa - nostalgi for folk født på 70-tallet.

Litt nostalgi må være lov: Da bøkene om Barbapapa dukket opp igjen for noen år siden måtte jeg bare kjøpe dem, på tross av at det eneste jeg kan huske å ha lest av Barba-litteratur er en tegneserie.

Det var noe så fasinerende med Barbaene. De kunne forandre form og bli alt mulig, som en gummibåt eller et telt. De var en sammensveiset gjeng som gjorde spennende ting sammen. Jeg kan ikke huske å ha lest noe annet enn en - sannsynligvis dårlig - tegneserie. Ei bok må jeg ha lest, for jeg husker ennå skuffelsen over ei Barbapapabok fra biblioteket som var blitt utslitt og kastet. (Eller kassert, som man sier når man jobber på bibliotek)

Den aller første boka om Barbapapa. Ja, ikke førsteutgaven, da ;-)

De bøkene kom ut på nytt fikk jeg endelig bakgrunnshistoria om Barbapapa. Han vokste nemlig opp - bokstavelig talt - i hagen til en gutt ved navn Albert. De to blir venner, men på grunn av plassproblemer må han flytte til en dyrehage. I dyrehagen oppdager han at han kan forandre form og fasong, og dermed må han flytte derfra også. Alt ser temmelig dystert ut for stakkars Barbapapa, helt til han redder mange mennesker fra en brann og en mann fra å bli spist av en sulten leopard. Han blir hyllet som en helt og får flytte tilbake til Alberts hage.

I de neste tre bøkene går det slag i slag: Barbapapa finner en Barbamama, blir pappa til  sju søte barbabarn. Sammen lager de det klassiske barbahuset - laget av leire og hvert rom er ei kule. De rekker også å redde dyra fra en forurenset jordklode.

Jeg vil si at bøkene om Barbapapa er preget av å være laget på 70-tallet. De kritiserer riving av gamle bygårder og bygging av leilighetsblokker - barbafamilien trives ikke særlig i trange blokkleiligheter - og forurensing av jordkloden. Ei bok - tar for seg barneoppdragelse: hvis bråkete barn får riktige utfordringer, så blir de flinke og gode elever. Denne boka kalles "Barbapapas skole", og selv om jeg kan være enig i budskapet, synes jeg ikke boka er noe særlig bra.

Det er absolutt forskjell i kvalitet på bøkene om Barbapapa. Jeg vil anbefale de fire første: "Barbapapa", "Barbapapas reise", "Barbapapas nye hus" og "Barbapapa redder dyra". De andre bøkene ville jeg styrt unna, med unntak av "Barbapapa på arbeid", men den handler mer om forskjellige gamle yrker, og ligner mer ei fagbok.

Tegningene har jeg fått fortalt ser franske ut. Bildene har nok detaljer til å være interessante, men ikke så mange at det blir overlesset. Noen ganger får vi se tverrsnitt av hvordan hus ser ut inni, og det synes jeg er veldig artig.


Jeg kunne skrevet mye mer, men siden dette er en barnebokblogg og ikke en roman av J.K.Rowling, så stanser jeg her. Bøkene om Barbapapa er verdt å ta en titt på, enten man har nostalgiske minner fra 70-tallet, eller man er født etter den tid.

"Røverrotta"

Ei rotte ved navn Jan rir rundt og rundstjeler de andre dyrene. Ikke en matsmule får de beholde, selv mat han tror smaker vondt tar han med seg. Vil denne oppførselen straffe seg til slutt?

"Røverrotta"

"Røverrotta" er skrevet av Julia Donaldson og tegnet av Axel Scheffler, som står bak boka om Gruffalo, ei bok som er oversatt til over 30 språk og som har vunnet mange priser.Ingenting jeg har lest av Donaldson kan fullstendig måle seg med "Gruffalo", men "Røverrotta" er ikks så aller verst.

Historiens moral kan minne om "Gruffalo": et lite dyr overlister et bøllete beist. Røverrotta Jan stjeler mat fra alle, tilogmed høy fra sin egen hest,  men møter tilslutt sin over(m)and. Ei smart and lurer ham vekk fra skogen med løfter om kaker og sjokolade i ei hule i fjellet. I teksten er det en del gjentakelser man ikke skjønner før røverrotta blir lurt av ekkoet i denne hula. Jeg blir litt glad av slike detaljer.

Boka er skrevet på vers, og det fører til noen rare ord. Røverrotta Jan er for eksempel et "best" og ikke et "beist" for at det skal kunne rime på "fest". "Seig" er satt opp til å rime på "meg", så etter første gjennomlesning lærte jeg meg å uttale det "sei". Det er ikke lett å oversette dikt til barn, så alt i alt synes jeg jobben er helt greit gjort, tross små irritasjonmomenter. Jeg synes det er god driv i rytmen, og det er lett å lese boka høyt med innlevelse.

Illustrasjonene er gode, av søte dyr med uttrykksfulle ansikter og klare, gode farger.

"Røverrotta" passer både for barn i barnehagealderen, og for småskolebarn.

"Forelska" - et filosofisk blikk på kjærlighet.

Olav likte godt å plage jentene, og spesielt Simone. Simones mamma sa han kanskje gjorde det fordi han var litt forelska i Simone. Men Simone vet ikke hva det er å være forelsket, og sammen med vennene sine prøver de å finne ut av det med de kunnskapene hvert enkelt barn har.

"Forelska"

Jonas, for eksempel har hørt at forelska er å falle plask pladask ned på noen. Synne har hørt at forelska er noe med flammer. Store-Thomas mener at forelska er kjempeviktig, det er jo for tantene! Eller blir man kvalm, slapp og sjuk av å være forelska?

Her er det masse fint og underfundig både for store og små lesere. Barna i boka har alle fått med seg interessante detaljer rundt temaet, og det kan være et fint utgangspunkt for samtale hvis barnet er interessert i kjærlighet og kjæresteri.

Om tegningene kan jeg ikke si annet enn at de er vakre og de passer godt til teksten. Fargene går mye i rødt og rosa, som seg hør og bør med dette temaet, men det blir aldri sukkersøtt, heller tøft på en pen måte.

På de aller fleste måter er dette ei flott bok. Jeg har bare en invending mot den: Boka slutter som den begynner med at Olav plager Simone og hun tenker at egentlig vet de andre barna ingenting om det å være forelska. Slik blir det stående uimotsagt at når gutter plager jenter så er det fordi at de er forelska i dem - og underforstått er det da "greitt" at guttene drar litt i fletter og hetter - og det er et budskap jeg ikke ønsker å formidle hverken til egne eller andres barn. Jeg vil derfor anbefale en liten politisk korrekt "moralpreken" om hva som er greit og ikke.

"Dyrenes karneval" - ei bok som kunne vært kjedelig

Det er karneval hos dyrene og de kler seg ut som... hverandre.

Boka begynner med ei løve som leser en plakat om at det skal være karneval og at alle dyrene må kle seg ut. Løva tenker seg litt om, og så kler den seg ut som en elefant. Elefanten kler seg ut som ei papegøye. Papegøya kler seg ut som ei skilpadde - og gjett hvem som kler seg ut etter det!

Dette kunne ha vært ganske monotont og kjedelig - særlig for den voksne som skal lese høyt fra boka - hadde det ikke vært for de fine tegningene og morsomme deltajer, som at det gretne neshornet kler seg ut som en søt kylling.

 Det kommer  noen brudd i teksten, og dette gjør boka mindre monoton. Når stinkdyret kler seg ut som en vakker valmue, så kler ikke valmuen seg ut, for blomster kler seg ikke ut. Høna forstår ingenting, så hun kler seg ikke ut, og når Rødhette kler seg ut som sjokoladekake så får bamsefar veldig lyst på kake.

"Dyrenes karneval" kunne vært kjedelilg og stillestående, men den er fin, morsom og underholdene.

Bøkene om babyen Nilsen

Babyen kaller de Nilsen, og Nilsen havner i situasjoner som er svært kjente for alle som har hatt gleden og jobben med  å ha en baby. Storesøken kommer  også til å kjenne igjen en del klassiske baby-situasjoner.

Nilsen er tegnet veldig søt og med runde babykinn, men i disse bøkene får vi se medaljens bakside: Nilsen legger seg for eksempel stille og rolig ned når bleia skal byttes - og det kan fort bli ei akutt bæsjekrise. Når det skal ryddes så er han litt vel hjelpsom og må settes i lekegrinda under høylydt protest.

De tre første bøkene om Nilsen (og om storesøster Dina)

 Bøkene tar for seg vanlige situasjoner i en liten babys liv, og en innvending mot dem kunne være at dette er sett fra de voksnes synspunkt. I "Nilsen og stellebordet" er det mange ting som voksne kan humre litt ekstra over, som hva Nilsen liker best å leke med: fjernkontroller og mobiltelefoner, og "bæsjekrise - grad tre".

Det som gjør at det allikevel fungerer for barn er at storesøster Dina er der og følger med på foreldrenes viderverdigheter med Nilsen. Hun observerer og kommer med innspill, og får med seg det meste, akkurat som eldre søsken gjør når de får et nytt søsken.

Stort sett tolker jeg det som om bøkene er sett fra Dinas synsvinkel, men i "Nilsen og Ne", der Nilsen sier sitt første ord. får vi vite hva Nilsen tenker, noe som gjør stemningen i den boka litt annerledes enn i de to andre jeg har lest. På mange måter liker jeg at det er Dina som er den eneste som observerer.

Anette Heiberg står for illustrasjonene. Tegningene er ikke nødvendigvis så veldig spennede, men de fanger uttrykkene i Nilsens babyansikt på en nydelig måte, og gjør meg varm om hjerte når jeg ser nærmere på dem. Jeg tror også at barn vil like desse tegningene som har detaljer men allikevel ikke er overlessede.

Det er utgitt fire bøker om Nilsen: "Nilsen og stellebordet", "Nilsen og lekegrinda", "Nilsen og Ne" og "Nilsen og vottene". Jeg har lest de tre første av disse bøkene (og jeg gjetter på at Nilsen ikke vil ha på vottene i bok nr. 4). Til neste år kommer "Nilsen og krokodille-mamma" og "Nilsen og krabbene".

Bøkene passer godt for barn som er eller skal bli storesøsken, og for barn som er ekstra opptatt av babyer.

Lars er Lars, og han danser!

Svein Nyhus har laget to bøker (jeg håper det blir flere) om skøyergutten Lars som liker å danse og å gjemme seg. Det tok meg ikke lang tid å bli begeistret for dem.

Lars er en glad gutt i stripete pysjamas. Som unger flest så er han skikkelig leken. Når han gjemmer seg under teppet og lar en og en kroppsdel komme til syne, så er det noe så veldig kjent med det. Akkurat slik har jeg sett mange barn oppføre seg, og det er noe veldig fint å se det beskrevet så presist i "Lars er Lars". Gjenkjennelsen blir stor både for barn og voksne.

To bøker om Lars

Mens "Lars er Lars" beskriver en hverdagslig hendelse med en leken gutt som gjemmer seg, så gi "Lars danser" oss innsyn i et barns fantasiverden når det leker. Det begynner ganske enkelt med at Lars danser slik at faren hans må flytte seg, men det forsetter med at han danser eplene av epletreet. Han danser slik at revene og bjørnene rømmer fjellet. Til slutt har han danset seg helt opp på månen. Det ender som det ofte gjør med voldsom fysisk utfoldelse: Med knall og fall. Men lilletåa til Lars vil danse mer, og dermed glemmer han at han har slått seg.

Jeg liker begge bøkene veldig god, men favoritten er nok "Lars er Lars", fordi jeg som voksen så godt kjenner igjen det lille, lekne barnet.

Bøkene passer både for toåringer og femåringer. Den vil også kunne brukes til å lese selv for barn som har knekt lesekoden.

"Henrik And" ei helt vanlig og veldig annerledes and.

Hvem har vel ikke drømt seg bort om å være annerledes og spesiell? Det gjør også anda Henrik.

Henrik And - ei and med ambisjoner om å være annerledes.

Men samme hva slags dyr Henrik tenker det hadde vært stas å være, så finner han også noen ulemper ved det. En katt, for eksempel, må spise rotter og mus, og en mark lever i mørket og blir spist av andre dyr. Å nei, det vil han IKKE! Til slutt kommer han fram til at det ikke er så aller verst å være and, slik som han er.

Denne boka er morsom. På tegningene ser vi forskjellige utgaver av Henrik. Enten han er hund, flaggermus eller sjiraff og hodeformen endrer seg litt, så får han beholde nebbet. Jeg liker godt de sterke, klare fargene som er brukt: Lilla, mørkegrønt og orange, m.fl. Selve boka er også mørk lilla utenpå med Henriks hode sentralt plassert. Det er noe ubeskjedent med hele boka som jeg liker veldig godt!

Teksten gjentar seg, men ikke til det kjedsommelige. Når vi skjønner hvordan boka er bygd opp, så blir det morsomt å se hvilket dyr Henrik And vurderer å være på neste side. Barna liker godt denne blandingen av forutsigbarhet og overraskelse, og det gjør jeg også.

Det er ikke prøvd ut(av meg), men jeg kan tenke meg at "Henrik And" kan passe for en liten høytlesningsstund for flere barn, feks i barnehage.

Det virker forresten ganske gøy å være and, kanskje det kunne være noe å satse på? Nei, forresten, det vil jeg IKKE! Jeg vil være meg selv!

Johannes Jensen - ei krokodille man alltid kan vende tilbake til

Jeg har ei yndligskrokodille. Den heter Jensen, Johannes Jensen.

Bøkene om Johannes Jensen er ikke nye. Den første, Johannes Jensen føler seg annerledes, kom ut i 2003, og vakte øyeblikkelig begeistring hos meg og mine kollegaer. Det var noe med den mangetannede, lettere deprimerte Jensen som gjorde oss så glade. Hva var det som apellerte til oss? Var det tversoversløyfa hans? Var det at han jobbet på ligningskontoret? Eller var det det faktum at alle føler seg annerledes innimellom.

Johannes Jensen har en venn som heter Doktor Fjeld. Doktor Fjeld er en elefant og første gang de møtes har Johannes Jensen ramlet fordi han har snørt inn halen sin og følgelig fått dårlig balanse. Doktor Fjeld lærer  ham å akseptere seg selv som den han er.

I "Johannes Jensen og kjærligheten" oppdager Johannes Jensen krokodilla Frida, og blir straks begeistret. Men å bli kjent med henne er vanskelig for ei sjenert krokodille. Dermed trenger han litt hjelp av Doktor Fjeld, som oppmuntrer ham til tangokurs slik at han kan bli kjent med Frida. Noe som på naturlig vis fører til...

...bok nr 3: "Johannes Jensen opplever et mirakel". Når man leker på loftet, i stua, i hagen og på soverommet kan det være at det skjer et mirakel. Frida begynner å bli veldig hemmelighetsfull, og når Johannes Jensen spør henne om hva som er i magen hennes sier hun at det er en baby og at han kan få være faren. Dette fører til store bekymringer, siden Johannes Jensen ikke kan synge, noe han mener en far bør kunne gjøre for barnet sitt. Heldigvis dukker hjelpen opp i form av Doktor Fjeld og brannvesenets kor.

Det går ikke an å snakke om Johannes Jensen uten å nevne de fantastiske tegningene som Torill Kove har laget. De er fulle av fine detaljer uten at det blir rotete. De som er kjent i Oslo vil kunne kjenne igjen Frognerparken, Ullevål sykehus osv.


Bøkene er skrevet av Henrik Hovland.


"Johannes Jensen føler seg annerledes" (2003)
"Johannes Jensen og kjærligheten" (2005)
"Johannes Jensen opplever et mirakel" (2009)

"Jenta som ikke kunne slutte å gråte" - ei bok om ung sorg

"Det var en gang en jente som ikke kunne slutte å gråte." Slik begynner denne fine boka om barn og sorg.

Jenta gråter virkelig en hel masse; sokkene blir våte og potteplantene drukner. Ute pøsregner det ned på klagende kyr og vemodige sauer. Det er virkelig dystert og mens jeg leser tenker jeg at jenta kommer til å gråte seg helt fram til siste side og ut av boka.

Illustrasjonene er fine, og passer godt til teksten. Særlig liker jeg sekvensen der hun fryser fast i tårene sine om vinteren. Våren kommer og snøen smelter. Man tror at hun skal slutte å gråte, men hun fortsetter mens hun seiler avsted på smeltevannet samtidig med at tårene renner nedover kinnene. Jeg virkelig føler det i magen og hjertet mitt hvor stor sorgen hennes er, selv om jeg ikke vet hva hun er lei seg for.

"Jenta som ikke kunne slutte å gråte" tar barns følelser på alvor. Budskapet i boka er at det er lov å være lei seg, og det er lov å være lei seg ei lang stund, men at det finnes håp. Den kan passe både til barn som har opplevd en sorg, barn som har venner som sørger og til barn som bare er litt lei seg avogtil.

Alvin Pang

Alvin Pang bor - i følge en sang på lydboka - på en nedlagt brannstasjon sammen med mor, stefaren Freddy og lillesøster Elvira. Bøkene er skrevet av Endre Lund Eriksen, en flink fyr med mange jern i ilden.

Jeg synes bøkene om Alvin Pang er veldig fine. Dette til tross for at jeg syntes hodet hans var litt underlig til å begynne med: Det er veldig stort og elipseformet (liggende), og man venner seg til det. Dessuten så er tegningene ikke så aller verst. Særlig liker jeg hvordan tegner Olve Askim har tolket lillesøsteren Elvira.

Til nå har det kommet ut tre bøker om Alvin Pang: "Alvin Pang og verdens beste bursdag", "Alvin Pang og en søster for mye" og "Alvin Pang og hva foreldre gjør når du sover". Her er det mye som barn kan kjenne seg igjen i.

I "Alvin Pang og verdens beste bursdag" gleder Alvin seg vanvittig til bursdagen sin og festen. Han har planlagt alt på forhånd. Ikke overraskende klarer ikke virkeligheten å leve opp til forventningene. Alvin får ikke bare kule gaver, det blir regnvær og lillesøster blir nødt til å være med. Det hele ender med at Alvin sender alle hjem, men heldigvis får bursdagen en fin slutt når pappa kommer på besøk. Bursdag er et elsket tema blant mange barn. Selv fikk jeg flashback til en av mine egne bursdager, selv om det ikke gikk like vilt for seg.

Alle barn som har småsøsken er til tider ganske lei av dem. I "Alvin Pang og verdens beste bursdag" prøver Alvin å kvitte seg med sin søster Elvira på ulike måter; selge henne til et kjærestepar, bytte henne inn mot en sykkel og til slutt rett og slett sette henne på taket og la kråka ta henne. Prosessen med å kvitte seg med Elvira er underholdende for liten og stor, og det kan hende Alvin finner ut at å ha ei søster har noen fordeler også.

Den av bøkene jeg liker minst er "Alvin Pang og hva foreldre gjør når du sover", selv om jeg tror dette kan bli en favoritt hos barna. Alvin og vennene fabulerer om hva foreldre gjør når barna har lagt seg, og etter litt spionering på mor og stefar Freddy, så kommer Alvin fram til at de er hemmelige superhelter. En nydelig detalj i tegningene er at det blir brukt tegneseriestil når Alvin fantaserer om at de voksne kler seg i kapper og kan fly om natta. Men jeg synes ikke denne boka fungerer like bra som de to andre, muligens fordi det ikke er så lenge siden sist jeg leste ei bok om samme tema.

De to første bøkene har kommet i lydbok med mange fine sanger, og en morsom detalj, blir lest på dialekt. Det finnes også en "Alvin Pang"-app for de som vil utforske bøkene på I-Pad.

To bøker om lille Lena

Lille Lena er en søt liten gris som liker å leke at hun har forskjellige yrker.

To bøker om Lille Lena

I "Lille Lena er frisør" finner Lena ut at hun vil leke frisør med kameraten Svenne. Svenne har langt hår fordi han ikke tør å gå til frisøren, men å leke-klippe seg hos Lena tør han. Men Lena blir nok litt ivrig og får klippet noe av håret hans på ordentlig. En morsom detalj er at Lena selv har veldig tynt hår mens Svenne har langt, tjukt hår.

I "Lille Lena leker doktor utkommanderer hun lillebror til å være sykepleier når tøykatten hennes har forstuet poten sin. Ekstra stas blir det når lillebror også blir dårlig slik at Lena får en ordentlig, levende pasient. Ja, ihvertfall er det stas til lillebror kaster opp. Heldigvis roper lillebror på mamma!

Jeg liker tegningene, særlig oversiktsbildene over hva som finnes i Lenas doktorkoffert og over de de trenger til å leke frisør. Det er ganske lite tekst og bøkene vil kunne brukes for barn som akkurat har lært seg å lese små bokstaver selv. Som høytlesningsbok ville jeg ha brukt dem fra to år og oppover.

De utrolig skumle "homoeventyrene" - og noen andre bøker om å ikke være 100% A4

For et års tid tilbake var det en diskusjon rundt homofili i litteraturen som blir lest i barnehagene. Regjeringen skal ha bedt barnehagene "ta i bruk eventyrbøker som gjenspeiler samfunnets seksuelle mangfold". Raskt ble Facebook-gruppa "Nei til homoeventyr i barnehagen" opprettet og så dukket gruppa "Ja til homoeventyr i barnehagen" opp. Min første tanke var: "Hva bråker de for? Det finnes jo nesten ikke slike bøker å få tak i."

De to bøkene jeg har sett nevnt er svenske "Malins mamma gifter seg med Lisa" og ei bok som skulle hete "Konge og konge", som jeg lurer på om er den samme som "Drømmeprinsen" av polske Justyna Nyka. Ikke så mye, med andre ord. Derfor vil jeg utvide litt og skrive om bøker som handler om barn som er annerledes, muligens er homofile.

Annette Lundborg har skrevet "Malins mamma gifter seg med Lisa" som handler om Lisa som har to mammaer og to pappaer. En av pappaene ga "malinfrø" til Malins mamma slik at de kunne få Malin. (På tegningene i boka er disse noen enorme rumpetroll i et syltetøyglass.) Nå skal mammaene gifte seg, og vi får være med Malin på festen. For Malin er det helt naturlig å ha to mammaer som bor sammen og to pappaer som bor sammen, og for barn som har lest denne boka blir kanskje homofili litt mindre "rart".

"Drømmeprinsen" må jeg innrømme at jeg ikke har lest, men den skal handle om en prins som har ei mamma som vil han skal finne seg ei prinsesse, men så finner han seg en prins i stedet.

Kenneth og dokkene

Pija Lindenbaum sin "Lille-Zlatan og kule onkel Tommy" handler om ei jente som har en favorittonkel som det for oss voksne er ganske tydelig er homofil. En dag får onkel Tommy en "ny venn", og Lille-Zlatan blir fylt av sjalusi på denne mannen som tar fra henne  den kule onkelen hennes. Hun gjør ganske slemme (og morsomme) ting med ham før hun oppdager at han er flink til å spille fotball og kan lære henne nye tiks. Jeg tror ikke nødvendigvis barn som leser denne boka oppfatter  kule-onkel Tommy er kjæreste med den nye vennen sin, fordi det er ikke det som er det viktige i boka. Boka handler ikke om homofili, den handler om sjalusi og har homofile i persongalleriet.

Så vil jeg nevne to bøker som handler om det å være annerledes. Ei av dem elsker jeg, den andre har jeg et litt mer anstrengt forhold til.

La oss begynne med, nok ei gang, Pija Lindenbaum si bok "Kenneth og dokkene". Kenneth er flink til å spille fotball, men han liker også å leke med dokker. Det er ikke Kenneths pappa begeistret for, men en dag får Kenneth lov til å ta med seg Barbien sin til barnehagen. Etter en del anstrengelser får han innpass til å leke sammen med jentene. Mens de kler seg ut i kjoler, blir de oppdaget av de andre guttene. Det hele ender opp med at alle barna kler seg ut i kjoler og danser ballett, før de, fremdeles alle sammen, går ut og spiller fotball, fremdeles utkledd.

Det jeg liker med denne boka, er at den ender opp med at alle barna kan gjøre alt. Det er ikke om å gjøre for meg at alle gutter leker med dokker, eller at alle jenter spiller fotball, men at alle har muligheten til å leke med det de har lyst til. Ikke alle barn som er helt stereotypen på sitt kjønn, og det er fint å vise i litteraturen. Å spekulere i hvilken fil Kenneth kommer til å kjøre i når han blir voksen, er meningsløst for meg. Nå er han en liten gutt som både kan leke med dokker og være flink i fotball.

Så har jeg kommet fram til "Lei av rosa" av nederlandske Nathalie Hense. Denne boka er jeg i tvil om hva jeg mener om. Det er fint at den handler om ei jente som ikke liker rosa, men jeg synes alle de andre jentene blir veldig stereotype. De er bare opptatt av rosa og dokker og er pysete, mens hovedpersonen i boka klatrer i trær, kler seg i svart og digger hjortebiller. Til tross for dette så synes jeg den fungerer til å formidle at det er ok å ikke være helt som de andre.

Det irriterer meg ganske mye at alle andre jenter unntatt hovedpersonen er så fryktelig dollete og rosa, og gir et stereotypt bilde av jenter generelt. Samtidig gir boka signaler om at "det er ok å være annerledes", og det en en bra ting med den.

Barnehagene har ikke stort å velge mellom når de skal lese "homoeventyr". Kanskje kommer det flere bøker etterhvert. I mellomtida kan de lese "Familiemyldreboka". Der er enhver tenkelig familiekonstellasjon med.

Ei "interaktiv" billedbok

Hervé Tullet har laget ei bok som rett og slett heter "En bok". Trykk på rundingene og se hva som skjer!


Det er selvsagt grenser for hvor interaktiv ei trykket billedbok kan være. I "En bok" får vi beskjed om hva vi skal gjøre. Det begynner med en gul prikk, som blir til to gule prikker, som blir til tre gule prikker og som etterhvert blir til masse gule, røde og blå prikker. Vi får beskjed om å riste og blåse, og på "magisk vis" reagerer prikkene på de vi gjør.

Ei rar, morsom bok med masse prikker.

Dette er ei fin høytlesingsbok der barnet kan trykke og  riste og blåse. Hva er vitsen med den? Den er morsom!

Billedbøker som ikke er 100% blendahvite

Bøker om fargede barn er en mangelvare, sannsynligvis fordi de fleste forfattere og tegnere er hvite. Er det så viktig da? Er ikke ei god historie ei god historie uansett farge på hovedpersonen? Jo. Men det er også fint at bøkene gjenspeiler det samfunnet vi lever i. Jeg liker godt bøker som ikke nødvendigvis problematiserer det å ha en annen hudfarge enn hvit, men som bare forteller ei historie der hovedpersonen tilfeldigvis er brun. 


Her trekker jeg fram noen bøker med fargede barn, etter hukommelsen. Det kan bli fylt på med flere bøker etterhvert.


Lisa Aisato: "Mine to oldemødre". Dette er ei selvbiografisk billedbok om to av oldemødrene til Lisa: Den ene norsk, syngende på sjømannsviser, den andre gambisk og fjern fordi hun bor så langt unna og bare er ei streng dame på et bilde på veggen. Men etterhvert får Lisa et positivt forhold til begge damene. Boka har nydelige tegninger og den gedigne afroen til Lisa er fantastisk.

Maria Hendriks: "Makwelane og krokodillen". Denne boka er er afrikansk variant av Rødhette og ulven, men her trengs det ingen jeger for å redde Makwelane og bestemor Gogo fra krokodillen. Det klarer den modige Makwelane helt selv! Boka har kommet ut i serien Verdens beste billedbøker, og her er det mange fine bøker.

Viveka Sjögren: "Den andre mammaen". Her møter vi Shirin, lillesøster Nina og mammen deres som havner på feil buss fordi mammaen ikke kan lese godt nok norsk. Shirin synes det er skikkelig flaut å ha en sånn mamma. I løpet av turen de får oppdager Shirin og Nina en helt annen mamma som blant annet kan bedrive tyrefekting med sjalet sitt.

Endre Lund Eriksen: Bøkene om Alvin Pang. Alvin Pang har afrikansk stefar og farget lillesøster. Dette er ikke et tema i noen av de tre bøkene som har kommet ut, faktisk i den første boka jeg leste, "Alvin Pang og en søster for mye", la jeg ikke merke til at lillesøster Elvira var hakket mørkere i huden enn Alvin.

Nhu Diep: Bøkene om Lille Ting To små bøker om telling og alfabetet der hovedpersonen har asiatisk utseende.

Bukkene Bruse på Badeland - en ny variant av et gammelt eventyr

"Alle" kan eventyret om Bukkene Bruse som skulle til seters og gjøre seg feite, men som møtte på hindringer på veien i form av et troll under ei bru. Men hva hvis de et år bestemte seg for å dra på Badeland i stedet? 

"Bukkene Bruse på Badeland"

"Bukkene Bruse på Badeland" er ei fornøyelig billedbok som leker seg med det kjente eventyret, og det er fortalt med masse humor som kan glede både små og store. Det blir blant annet avslørt at det er rømmevaflene på setra som gjør at Bukkene Bruse blir så feite og fine.

I Bjørn Rørviks tekst er hendelsen med trollet under brua en årlig affære. "Det er den dummingen som bor under brua! Han som skal ta oss bestandig." sier den minste bukken når trollet entrer badelandet. For selvsagt entrer trollet scenen, og det er ei skikkelig bølle som til slutt får som fortjent av Bukkene  Bruse, akkurat slik vi vil ha det.

Illustrasjonene til Gry Moursund er barnlige, tilsynelatende som om et barn har tegnet dem. Denne stilen er ikke min personlige favoritt, med unntak av det fantastiske trollet med et gedigent hode og kvistnese, men barna liker bildene, og når teksten er så morsom som den er, så glemmer jeg det fort. Her er det masse fine detaljer. Et bilde av badelandet inni er nesten som ei myldrebok. En festlig detalj for mor og far er man-kinien som den mellomste bukken prøver.

Dette er ei bok som passer for både barn under skolealder og barn i småskolealder.